



Plutselig satt spurvehauken der. Vi var begge opptatt av en vinterkald sivspurv som søkte frø i marehalmen. Jeg lå langflat på magen med spurven bare 5-6 meter unna. Slik hadde jeg ligget noen lange minutter på snøen og kjente at frosten trengte inn gjennom våt dongri og fikk lårmusklene til å stivne. Så i et glimt rett ute til venstre, bare 10-15 meter unna, landet hauken med blikk for den lille skapningen jeg hadde i søkeren. Få sekunder seinere startet jakten, over meg og bakover. Lynraskt. Jeg tror ikke jakten gav resultat.
Egentlig var det havet, skyene og jærlandskapet som var motivene denne kalde desemberdagen.